Det finnes en type streben etter forbedring som egentlig leder oss bort fra oss selv. Vi forsøker å skjerpe oss, bli kvitt uvaner, meisle bort det vi tenker er feil eller ufullkomment. Men kanskje handler den dypeste veien ikke om å forbedre oss, men om å komme tilbake til det vi alltid har vært.

Michelangelo skal ha sagt, når han ble spurt hvordan han skapte sine mesterlige skulpturer:
“Jeg ser statuen i marmorblokken, og alt jeg gjør er å fjerne det overflødige.”

Slik kan også det indre arbeidet forstås. Det handler ikke om å gjøre seg selv bedre – som om vi i vår kjerne skulle være ufullkomne – men om å gi slipp på det som skjuler det guddommelige i oss. Å vende tilbake til vårt egentlige jeg, det evige vesenet av lys, kraft og kjærlighet som allerede er der.

Når vi forsøker å “forbedre” oss ved å kjempe mot uvaner, blir vi ofte sittende fast i en kamp mellom ideal og feil. Men i det øyeblikket vi skifter perspektiv – fra forbedring til erindring, fra kamp til klarhet – begynner noe annet å skje. Vi beveger oss fra å fokusere på feil, til å gjenkjenne vår sanne natur.

Den “Rå Sten” i oss trenger ikke å slipes for å bli god nok. Vi trenger bare å fjerne det som ikke hører til. Den trenger kjærlighet, ikke krav. Stillhet, ikke støy. Bevissthet, ikke dom.

Å meisle frem vårt indre lys er derfor en lyttende prosess. En invitasjon til å være nærmere det som er sant, vakkert og evig i oss.

I. S. og O. F.